Vi er utsatt for løgn og destruktiv adferd fra folkevalgte politikere i Ringsaker kommune. Vi har prøvd å varsle om dette gjennom alle tenkelige kanaler, uten å nå frem. Vi velger derfor nå å legge dette ut på Facebook. På forhånd, takk til deg som leser og deler. Det betyr så mye.
Seriøse henvendelser, ønsker vi at sendes til maritausterheim@gmail.com.

Vi, Marit og John Reidar Austerheim, ble invitert til Ringsaker kommune sin legatgård av ordfører Anita Ihle Steen. Ønsket var at vi skulle flytte opp på gården og fylle den med vårt kulturarbeid.

(Bilder av det vi skapte på gården, ligger i bunn av siden.)

Vi skulle samarbeide med styret på gården. Styret bestod av folkevalgte fra kommunestyret. Ordføreren sa at styret hadde egen god økonomi som ikke ville være berørt av eventuelle svingninger i kommuneøkonomien. Her er det muligheter, sa hun. Ordføreren sa videre at hun visste hvilken ressurs vi var. Dere vil få det godt her i Ringsaker, sa hun. Vi bestemte oss for å ta imot utfordringen og flyttet til legatgården sommeren 2012. Vi følte oss da ønsket, verdsatt og velkommen. Vi var stolte over muligheten vi hadde fått og visste at vi hadde viktige verdier å tilføre.

Dette ble fort en livsstil med alle utfordringene det hadde i seg. Vi trengte å ta i bruk alle ressursene vi hadde for å utnytte potensialet i gården best mulig, mens vi arbeidet med å få til en bedre bærekraftig situasjon. Bakgrunnen for at vi var invitert hit, var hele tiden drivkraften i prosessene. Dette var for Ringsakers befolkning. For å klare den oppgaven var vi nødt til å få en større økonomisk bærekraft, for å oppfylle forventningene fra kommunen. Vi fikk kjenne på alle følelser, men angret ikke på at vi hadde tatt utfordringen vi fikk av ordføreren og flyttet. Vi hadde ståltro på potensialet i prosjektet. Vi kjempet oss gjennom mange utfordrende perioder. Det krever mye pågangsmot for å få til en bærekraftig drift på en så gammel gård. Bare begrensningene i bosituasjonen krevde en stor fleksibilitet. Men vi var glade i folk og likte gamle hus med sjel. Vi åpnet alle rommene i hovedhuset for publikum, under arrangementene våre. Kun soverommet var stengt av. Mange syntes dette var helt utrolig. Men det var med på å skape den nære «hjemme hos oss»-følelsen som vi ønsket. Vi kalte det et «kunstnerhjem».  Sakte, men sikkert, løftet vi frem spøkelsesgården, som noen kalte den, til noe positivt som folk fikk et godt forhold til og satte pris på. En må være litt gal for å gå inn på et slikt prosjekt. Vi hadde tro på at vi skulle klare det. Vi hadde med oss masse viktige og relevante erfaringer.

(Teksten fortsetter under avisartiklene.)

Men så kom koronaen.

Det er nå gått over syv måneder siden vi ble kastet ut fra Fuglseng legatgård, på grunn av at vi ikke klarte å betale husleie i koronatid. Ingen har tatt kontakt med oss etter utkastelsen. Ordfører Anita Ihle Steen (AP), som inviterte oss, har løyet for oss, media og Ringsakers befolkning, når hun har sagt at kommunen er eier av legatgården. Hvorfor har hun løyet om dette? Hvorfor og hvordan kunne kommunen gi fra seg eierskapet til en så stor gave? Den var gitt til glede og nytte for Ringsaker Herred og ikke til et styre på 5 folkevalgte. Alle vi snakket med i kommunestyret, befolkningen og media ga oss bekreftelse på at det var kommunens gård.

Hvorfor fikk vi utdelt testamentet med ønsker og pålegg fra testator O.A. Gjeldt når vi ble ønsket velkommen til gården av styret? Det som står i testamentet, virker det som ingen bryr seg om lenger. Var det fordi ordføreren forsto at vi ikke kom til å ta imot invitasjonen, hvis det ikke var for folket vi gjorde dette. Ordføreren sier kommunestyret er øverste eier av legatgården, senest, på kommunestyremøtet 8. mars 2021. Sier hun det for å fortsette og lure Ringsakers befolkning, slik at de skal tro at gården fortsatt er deres gård og at alt er som det alltid har vært?

Det er riktig at vi hadde aldri investert noe på legatgården hvis det ikke var for folket. Vi er en kulturbedrift for folket. Med kunst og kulturopplevelser investerer vi i folk og deres psykiske helse. Vi er ingen økonomisk ressurs å støtte seg til. Vi er blitt grundig lurt, gjennom alle disse årene. Vi har ikke engang fått et møte med hverken kommunestyre eller ordfører for å legge frem vår side av saken. Vi har ingen tillit til de lenger. Deres adferd ovenfor oss er helt ubegripelig.  Vi føler de tråkker på alt vi har skapt. Vi opplever at de bruker makt og destruktiv adferd for å slite oss ut. Det er som om de legger en pute over oss og setter seg oppå for å få oss til å gi opp. De ødelegger vårt livsverk. De unnlater å forholde seg til hele sannheten. De snur seg bort og ignorerer det som foregår. Vi føler at det må være noe de skjuler, siden de aksepterer denne forferdelige adferden.

Ikke engang når vi påpeker at pressemeldingen, legatstyret la ut, inneholder alvorlige løgner, reagerer noen. Det bekrefter for oss at folkevalgte i Ringsaker beskytter hverandre, uansett adferd. Odd Amund Lundberg(SP) går til og med ut og berømmer legatstyret for håndteringen i denne saken på kommunestyremøtet mars 2022. Han bør dermed være enig i at konsekvensen for å ikke å være i stand til å betale ca. 380 000 kr, i husleie på grunn av nedstengingen i koronatid, bør straffes med utkastelse og ødelagt livsverk. At vi ikke fortjener en sjanse til å lykkes etter at nedstengingen var over. At vi fortjener å miste alt.

Når Odd Amund Lundberg blir konfrontert med underskuddet på Prøysenhuset på til sammen 20 millioner kroner de siste 2 år, svarer han bare at økonomien har løpt litt løpsk. Vi opplever det slik, at er du ansatt og får lønn av kommunen for å drive kulturarbeid, så blir du ikke holdt personlig ansvarlig, selv om du leverer et enormt underskudd. Men hvis du jobber uten lønn fra kommunen for å skape kulturopplevelser, etterspurt av ordføreren, i det hun sa var kommunens gård, da er det ingen nåde.

Vi stiller oss spørsmålene: Var vi for flinke? Ble det for fint på legatgården? Hadde vi fått til for mye? Brukte vi for lite økonomiske ressurser? Var vi for kreative? Fikk vi for mye positiv omtale? Ble kommunen redd for utfordringene dette kunne skape for Prøysenhuset?

Styreleder for legatstyret(SP) sitter som nestleder i kontrollutvalget i kommunen. Han legger fram årsrapport for legatet, for kommunestyret, hvert år. Hvorfor gjør han det fortsatt og hvorfor har Odd Amund Lundberg meninger og behov for å berømme styrets håndtering av saken vår, når kommunestyret plutselig ikke fremstår som eiere lenger? Er det bare for å kjenne godfølelsen av å tråkke på noen som allerede ligger nede?

Marit elsker Ringsaker. Landskapet og lyset har påvirket hennes kunst i alle år. Det var en viktig grunn til at vi flyttet hit. Det er en kjempestor sorg for henne at vi blir forhindret i å fortsette arbeidet vårt her, men vi må erkjenne at det er ikke blitt bedre å være kunstner, på Rudshøgda i Ringsaker, enn da Prøysen bodde her. Det er rett og slett helseskadelig.

Da legatstyret, plutselig i desember 2020, bestemte seg for at de ville kreve husleie likevel, selv om styreleder hadde sagt at de forstod at vi ikke kunne betale husleie i koronatiden, var det en forferdelig beskjed å få.  Styreleder ønsket oss først «God jul og Godt nytt år», så sa han at styret forventet at vi nå begynte å betale husleie. Vi var ekstremt slitne etter å ha stått i alle utfordringene helt alene. Styret hadde ikke løftet en finger for å hjelpe oss, gjennom den krevende koronasituasjonen. De visste at vi ikke hadde mulighet til å låne penger for å etterkomme legatstyrets krav og koronapandemien var ikke over. Det at vi hadde investert alt i kommunens gård, der vi kun var leietakere, ga oss ingen mulighet til å bruke det som sikkerhet for et eventuelt lån. Det ble en ubeskrivelig krevende situasjon å feire Jul og Nyttår i.

Hele situasjonen føltes helt ubegripelig. Vi begynte virkelig å lure på om noen folk i kommunen hadde planer om å kaste oss ut, for å overta driften selv. Siden nå var det meste av arbeidet gjort og det ville være mye lettere å tjene penger på legatgården.

Vi prøvde å berolige hverandre med å sette søkelys på alt vi hadde gjort og investert i alle årene vi hadde bodd der. Det var jo først nå vi kunne begynne å tjene penger på gården. Vi hadde ikke bare gitt gården en økonomisk motor, gjennom byggingen av opplevelsesgalleriet og alt annet vi hadde tilført gården, vi var også sikre på at verdien på gården hadde økt kraftig. Styret kunne ikke bare kaste oss ut. Vi ble enige om at det ville aldri kommunestyret, som eier, godta. De var jo så fornøyd med alt vi hadde gjort. Men der tok vi grundig feil. 

Vi har avtalt alt vi har foretatt oss på legatgården, med styret eller styreleder. Jeg aksepterer ikke å bli løyet om. Vi har og har hatt veldig høye krav til oss selv og hvordan vi utfører oppgaver vi har tatt på oss. Det mener jeg at vi har bevist til det fulle, med alt vi har gjort på legatgården. Styret prøver å få det til å se ut som vi bare har turet frem på egenhånd. Og at alt vi har skapt der ikke har noen verdi. Hvilken forutsetning har de for å vurdere det?

Vi har med vår erfaring og kompetanse skapt et helt unikt resultat. Med kunst og bevisst innredning og bruk av virkemidler, er dette blitt et åndsverk vi er stolte av!

Styret har kun operert med muntlige avtaler, foruten husleiekontrakt og lånekontrakt. Lånet vi fikk av styret, var gitt slik at vi kunne fortsette det avtalte arbeidet med å rehabilitere fjøset til et forsamlingslokale. Det føltes naturlig at de ga oss lånet, siden dette var kommunens gård. Vi hadde brukt alle egne ressurser for å opprettholde fremdriften. Før vi fikk lånet, fikk vi utsatt noe av husleien slik at vi kunne bruke ressursene på opplevelsesgalleriet. Vi gjorde opp det utestående, gjennom lånet vi fikk.

Vi har valgt å ha tillit til den muntlige håndteringen til styret rundt dette og andre avtaler. Når styret da lyver om at vi har slitt med å betale husleie siden 2013, i pressemelding, så er det en ren løgn som vi kan dokumentere. Vi angrer selvsagt på at vi stolte på styret og ordføreren. Men de var folkevalgte personer, som var gitt en tillit av Ringsaker befolkning, til å forvalte denne fantastiske gaven Ringsaker hadde fått. Vi var gitt en tillit til å fylle den med vårt kulturarbeid, i samarbeid med legatstyret. Hvis vi skulle betvile styret, ordfører og kommunestyret ville det bli umulig å gjøre den jobben vi var invitert til å gjøre.

Det føles helt forferdelig at det har gått så langt, uten at noen har reagert. Vi føler ikke at vi lever i et demokrati med ytringsfrihet og et rettsvesen som beskytter oss. Vi forstod etter hvert at ingen i kommuneledelsen eller i kommunestyret kom til å stå imot denne destruktive adferden vi ble utsatt for, offentlig. Selv om mange snakker med oss og sier at de synes dette er forferdelig, så tør de ikke å stå frem offentlig av forskjellige grunner og hensyn. Det har oppstått en fryktkultur. De er redde for konsekvensene, særlig når de ser hvordan vi blir behandlet. Jeg er reddere for å leve i et samfunn som er villig til å dekke over slik adferd som vi blir utsatt for.

Styret har med sine løgner tråkket oss og engasjementet vårt ned i søla, og fått oss til å se ut som vi ikke er folk en kan stole på. Det er feil. Styreleder har sagt at styret var nødt til å sende ut pressemeldingen. Vi kan dokumentere at påstandene i pressemeldingen er løgn! Styreleder sier at det ikke var på grunn av det vi skrev i avisa, men på grunn av at de fikk så mye juling i kommentarfeltene, som fikk dem til å gjøre det.

Var det derfor at dere måtte legge ut en pressemelding som inneholder løgner, spurte jeg styreleder. Jeg kan dokumentere at styreleder innrømte etter gjennomgang av pressemeldingen, at pressemeldingen ikke var korrekt, og at han forsto at det rammet oss hardt. Men styret ville sende pressemeldingen og da så han ingen mulighet til å la være.

Vi har opplevd å falle på utsiden av støtteordningene under koronatiden, ettersom vi hadde brukt alle våre ressurser, de siste to årene før koronanen rammet oss, på å skape et avtalt opplevelsesgalleri for Ringsaker befolkning. Det var invitert til åpning 18. mars 2020. Dermed hadde vi ikke noe inntektstap å vise til.

Det føles nå som at de fleste aksepterer, og er komfortable med, at vi som falt på utsiden av disse kriteriene, vi må akseptere at vi er uten rettigheter. Som at det er enighet om, at man ikke trenger å redde alle. Er det sånn at «at alle skal med» er nå byttet ut med «er du griseheldig så kan det hende du opplever å få litt hjelp». «Ja, det får rett og slett være godt nok.»
Det er ikke godt nok!

Ordfører, kommunestyret, legatstyret og publikum hadde bejublet innsatsen vår på gården. Så ble vi plutselig sett på som noe som ikke var verdt å ta vare på. Alt arbeidet vi hadde lagt ned var plutselig ikke noe verdt. Argumentene som de hadde, var bl.a. at det hadde blitt for dyrt. Det oppleves som en virkelighetsfjern påstand, som er levert helt uten kompetanse. Vår samlede gjeld til styret var ca.  1 000 000 kr. Vi har da gjennom 8år og tusenvis av timer, forvandlet legatgården til et innbydende sted å komme til, med et vakkert hageanlegg, lysthus, fontener og installasjoner. Vi har bygget et unikt, avtalt, opplevelsesgalleri, med plass til hundre mennesker. Det er innredet med egen kunst, installasjoner, gjenbruk og redesign. Dette ble taksert til 2 550 000 kr, av et profesjonelt takstfirma. Styret sier at de allerede har betalt for store deler av det som er med i taksten. Det er også løgn. Det styret har betalt for, er ikke tatt med i taksten.

Styreleder sier på kommunestyremøtet mars 2022 at taksten er partisk, siden de, som eier, ikke har vært med på å bestille den. Dette er i seg selv en alvorlig påstand. En godkjent seriøs takstmann takserer et objekt utifra sine faglige vurderinger av objektet, uavhengig av hvem som er til stede under takseringen. Det var to kompetente takstmenn, med lang erfaring, som utførte jobben. De var bestilt fra et seriøst takstfirma fra en annen kommune. Vi føler at styret og styreleder kan si hva de vil, uten at det får konsekvenser.

Vi har selvsagt vurdert å politianmelde ordføreren og legatstyret. Vi har kommet frem til at foreløpig blir det for krevende, på grunn av belastningen denne situasjonen er for hele familien. Vi tenker at saken trengs å etterforskes av fagfolk med ekspertise, for eksempel fra Økokrim.

Da vi var i tingretten, var det ikke mulig å få hele saken belyst slik vi trodde. Der ble kun spørsmålet om vi hadde klart å betale husleie i koronatiden stilt. Siden vi ikke hadde klart det, fikk styre medhold, og mulighet til å kaste oss ut.

Styreleder har sagt, etter utkastelsen, at han rådet oss til å ikke gå til retten med saken vår. Hvorfor det?, spurte jeg. Fordi den tror jeg ikke dere kommer til å vinne, sa han. Vi skjønte etter hvert at ingen fra kommunens ledelse brydde seg eller ønsket å hjelpe. Det at styreleder sitter som nestleder i kontrollutvalget, svekket tilliten ytterligere. Styreleder hadde også et lukket møte med formannskapet i kommunen, rundt saken vår, hvor pressen ikke fikk være til stede og hvor det ikke ble skrevet noe referat. Å møte en slik motstander i tingretten, med så mye ressurser bak seg, ville være en enorm oppgave. Vi har ikke et stort nok støtteapparat eller midler til å ta den kampen ennå.

Vi er fratatt alt. Vi hadde ikke noe sted og flytte den store mengden med eiendeler til. Alle møbler, flere salonger og egenproduserte bord og senger, lamper, lysekroner, mye egen design og derfor åndsverk, kopper og kar, verktøy, det meste av Marit sitt kunstutstyr og kursmateriell, masse materialer og emner til redesign, det meste av verktøyet jeg bruker i mitt arbeid, flere gressklippere, hagemaskiner, hageredskaper, 180 klappstoler, sirkustelt, 2 tilhengere, sykler, kano ++. Jeg ryddet alt jeg var i stand til, frem til fristen, men på grunn av den enorme mengden og påkjenningen av situasjonen, ble det meste stående igjen. Jeg ba styreleder om å få mer tid, slik at vi kunne selge det. Det fikk vi ikke, fordi styret skulle ha påskeferie. Dessuten mente styret at de hadde pant i alt dette også. Det finnes visst ikke grenser for hva dette styret kan gjøre.

Jeg tenkte at dette var i ferd med å utvikle seg til en så hårreisende oppførsel, at dette måtte noen ta tak i. Men der tok jeg feil.

Vi føler at vi er blitt grundig lurt av ordfører, legatstyret og Ringsaker kommune til å kaste bort 10 viktige år av vårt liv.  Vi står igjen uten noe. De har stjålet alt, også fremtiden vår. Vi har kun med oss klær og noen av de helt personlige tingene våre. Vi har heldigvis fått låne en bil og et hus å bo i midlertidig, av noen gode mennesker. 7 måneder i lånt hus, uten å kunne betale for seg, er selvsagt en belastning i seg selv.  Vi føler oss av og til som gjestene som ikke ville gå. Heldigvis har vi en tålmodig og forståelsesfull huseier. Men dette er uansett ingen holdbar situasjon over tid. Vi har heller ikke fått penger fra NAV. Skulle vi få det måtte vi legge ned virksomheten, gi opp kampen og søke jobb. Vi kunne ikke gi opp 30 års kulturarbeid og alt vi eier, på dette grunnlaget. Dette er ALT vi eier.
Vi er nødt til å kjempe for å få erstatning og oppreisning, slik at vi kan fortsette arbeidet vi brenner for et annet sted. Dette skal ikke ødelegge oss, eller engasjementet vårt for andre.

Vi har nå levd på gaver fra gode mennesker, som synes at det er helt forferdelig det vi blir utsatt for. De verdsetter at vi står i denne kampen og ikke gir oss. Vi kjører forbi gården hver dag. Vi hadde lys vinduene og blomster i innkjøringen. Nå ser det mørkt og trist ut, slik det var før vi flyttet inn. Det er forferdelig at et styre, på 5 personer, kan fritt utføre denne destruktive adferden og bare legge så mye dødt. De trenger tydeligvis ikke å bruke det til noe engang. Alt står bare og blir ødelagt og ingen reagerer. Vi kunne fått til masse på de 7 månedene det nå bare har stått tomt og ubrukt.

I 2012 hadde kommunestyret gitt et ultimatum til legatstyret, som lød slik at legatstyret fikk et år på seg til å få til liv på gården. Begrunnelsen for dette ultimatumet var at de kun hadde fått til sporadisk utleie gjennom 6 år. Kommunestyret hadde vurdert å selge gården. Vi og kulturbedriften vår ble redningen for at gården fortsatt skulle bli i kommunens eie, sto det i avisa.

Vi opplevde det som at styret har distansert seg mer og mer fra gården, ettersom årene gikk og ting utviklet seg. Men de skrøt av alt vi fikk til både på Facebook og i årsrapporten til kommunestyret. Det står fortsatt i dag på Facebook-siden til legatstyret denne meldingen fra 7. februar 2021:

Hei, visste du at  kunstnerparet John og Marit Austerheim leier Fuglseng legatgård av O.A. Gjeldts legat? Følg dem gjerne på instagram @atelierausterheim 🙂 . De har bygget om fjøset til et vakkert opplevelsesgalleriet , og venter spent på mer coronavennlige tider for å vise deg dette. #tavarepå#

I ettertid oppleves dette som et hån. Dette facebook-innlegget representerer ikke holdningen styret viste overfor oss. De hadde allerede snakket om mulig utkastelse.

Senere har styreleder sagt at legatstyret følte seg satt i skyggen. Nå så det ut som at det var Austerheim som drev legatgården, hadde styret sagt. «Men det er det ikke. Det er legatstyret som er eier og som driver legatgården. Austerheim er bare leietakere.» sa han. Jeg spurte så, om vi hadde påstått noe annet enn at vi leide legatgården. Styreleder svarte nei, men det så sånn ut i media, så styret følte seg satt i skyggen.

Når koronaen kom, ble vi helt overlatt til oss selv av legatstyret. Og da vi endelig kunne invitere til åpning. Var det bare styreleder som kom. Ingen kom på vegne av kommuneledelsen eller kommunestyret. Kommunestyret har ikke vært innom og sett hvor fint det var blitt i ettertid heller. I alle fall ikke mens vi bodde der. Til tross for at den forespeilede støtten fra styret uteble, hadde vi erfaringer fra å gå bakkeløp, og sa til hverandre at dette skulle vi klare. Vi skulle vise de hvor bra dette kunne bli. Vi visste at dette var i tiden. Det var så unikt, snakket med fremtiden og det grønne skiftet.

Vi har ikke investert i eget hus, hytte eller spart til pensjon. Vi har investert alt i dette prosjektet som skulle være til glede for Ringsakers befolkning. Vi skulle være med på å stimulere til nytenking og fremtidstro. Vi skulle fremsnakke samhold og pågangsmot. Vi har levd et krevende liv og deler gjerne våre erfaringer med de som vil høre og som trenger ei hånd å holde i. På den måten kan vi være til hjelp og inspirasjon, som igjen kan føre til bedre livsmestring for mange. Det gir oss energi til å fortsette. 

Vi investerer i mennesker og livet her og nå. For det er det som er vårt liv og det er nå vi kan gjøre en forskjell. Selvsagt kjenner vi også på frykt og motløshet, men det er så viktig at det ikke lammer oss. Vi vil være med på å skape et mer optimistisk samfunn, med tro på at det nytter å kjempe. Vi vil alltid kjempe for framtiden. Det er nå vi lever, og det er nå vi kan gjøre en forskjell. Vi kan velge å stå opp for hverandre i samhold, kjærlighet, for rettferdighet, mangfold og likeverd.

Selv om noen faller på utsiden av et system betyr ikke det at det er greit, at de må klare seg selv. Da må systemet endres, slik at det ikke går på bekostning av menneskeverd og livsgrunnlag. Ellers blir det sortering av mennesker. Det skaper større klasseskille og avstand mellom folk. Samfunnet blir hardere og farligere.

Vi ønsker å kjempe for mer likeverd.  Det å stå sammen mot utfordringene, er fortsatt den beste oppskriften på et godt og meningsfullt liv. Vi ønsker et samfunn der løfter holdes, og hvor folkevalgte blir ansvarliggjort for å bryte dem. Dette gjelder ikke bare oss. Det tas valg som vil påvirke generasjoner fremover i tid. Derfor er det viktig å lage spor som er gode å gå i, fordi vi vet at små føtter trenger noen å trå i. Sammen skaper vi håp og fremtidstro, også for de neste generasjonene. Ved å ta vare på hverandre, ikke snu oss bort, men ta ansvar!

Siden vi ikke nådde fram lokalt, bestemte vi oss for å ta saken videre.

Jeg kontaktet Statsminister Jonas Gahr Støre og Statsministerens kontor med saken vår i desember 2021. Og fikk tilbakemelding om at saken var sendt over til kommunaldepartementet for behandling. Vi ble glade og tenkte, endelig skulle vi få hjelp. Vi har ennå ikke fått noe svar derfra. 

Vi kjemper ikke bare for oss selv. Det er også for alle som kommer etter oss vi kjemper. Vi ønsker å skape et samfunn hvor ingen faller på utsiden og alle blir regnet med.

Vi har også kontaktet Trygve Slagsvold Vedum, gjennom flere kanaler, uten at det har gitt noen som helst respons. Jeg mener det er kjempeviktig å verne om matproduksjonen, dyr, jord skog og natur, men øverst på vernelista må folk sitt liv og helse stå. Når noen av oss mister alt, så må noen hjelpe.

Vi har kontaktet leder for Arbeiderpartiet Innlandet Lise Selnes, siden ordfører Anita Ihle Steen er fra Arbeiderpartiet. Vi ville gi Arbeiderpartiet mulighet til å rydde opp i denne saken internt. Dette er en adferd som skaper politikerforakt og ikke noe vi trodde Arbeiderpartiet sto inne for. Lise Selnes syntes saken var forferdelig og sa hun skulle gjøre noen henvendelser. Da vi tok kontakt med henne igjen, sa hun at hun ikke kunne hjelpe. Hun håpet vi fant et nytt sted å flytte virksomheten vår til. Følelsen vi satt med var helt forferdelig. Vi har brukt 8 år på å bygge opp et sted, som vi skulle drive vårt kulturarbeid fra og ha inntekt av, frem til vi ble pensjonister. Vi kunne ikke bare flytte og starte på nytt. Vi var blitt fratatt alt og blitt fremstilt som lite troverdige. Hvis vi ikke fikk frem sannheten, ville vi ikke få en mulighet andre steder heller. Senere sendte vi tilbake en melding, hvor vi spurte om hvem hun hadde kontaktet, som gjorde at hun valgte å ikke hjelpe oss. Den meldingen har vi ikke fått svar på.

Jeg sendte også et brev til Abid Raja, siden han var kulturminister under koronaen. Hans kompetanse, erfaring og livsreise, ga meg tro på at han ville kunne lytte og bidra. Her fikk jeg tilbakemelding fra hans politiske rådgiver, som sa at Abid Raja kunne ikke gå inn i slike enkeltsaker. Jeg prøvde igjen å nå frem. Rådgiveren tok da kontakt med en lokalpolitiker i nabokommunen, og sa at vi burde snakke med han. Vi sa at vi var åpne for det og avtalte møte, men oppdaget at legatstyrets advokat satt i styret til Innlandet Venstre sammen med han. Det gjorde det umulig for oss å gjennomføre samtalen. Den politiske rådgiveren konkluderte med; Utover det vi har gjort her er jeg redd vi ikke kan bistå med mer. Vi håper dere får hjelp fra annet hold til å løse denne saken. Fra vårt hold anser vi nå at vi gjorde et forsøk på å se på saken. Vi mottar svært mange slike henvendelser og tenkte å undersøke denne litt mer nøye ettersom vi så en mulighet med å benytte lokale representanter vi stoler på og har en god relasjon til. På bakgrunn av det er det ikke mer vi kan gjøre i denne saken og anbefaler dere til å ta kontakt med andre stortingsrepresentanter om dere mener det er den beste veien å gå. 

Det ble selvsagt mer og mer krevende å stå i dette for hver gang vi ikke klarte å nå frem. Selvtilliten fikk virkelig kjørt seg. Nå var det utrolig viktig å passe på å ta tid til hverandre, slik at alle kunne tåle det vi ble utsatt for. Vi prøvde å fordele utfordringene, etter styrken hos den enkelte. Men det er umulig hvis man blir utsatt for slik adferd, at den enorme belastningen ikke preger en familie. Vi har mange ganger spurt oss selv, er det virkelig verdt det? Vil vi klare å nå frem til noen som vil og kan hjelpe? Vi kunne bare håpe, for denne kampen var så viktig!

Vi har drevet en kulturbedrift sammen i over 30 år. Vi har gått mange bakkeløp for å få dette til. Men erfaringene og tilbakemeldingene fra folk på hvor mye dette betyr for de, har drevet oss videre. Selv om de økonomiske utfordringene har vært store. Vi trodde at når vi flyttet til legatgården, skulle vi få en litt mer oversiktlig hverdag. Vi skulle bo der og skape «en hjemme hos oss»-følelse. Et varmt sted med fyr på peisen og tente lys. Et sted hvor folk kunne komme og føle seg sett og litt mindre alene. Endelig skulle vi få plass til kurset vårt Et maleri blir til, som vi virkelig brenner for. Her får lærere fra grunnskolen undervisning i et kursopplegg for elever i 3 til 5 klasse. Kurset skal fungere som en kunnskaps- og inspirasjonspakke til glede og nytte for lærerne i undervisningen av elevene. Det skal styrke kreativitet og skaperglede. Gjennom ny kunnskap og god veiledning, skal vi sammen skape mestringsfølelse for enkeltelever og grupper/klasser. Lærerne vil også kunne bruke resultatet som et verktøy i de fleste andre fag.

Vi gledet oss også til å ha forskjellige arrangementer i opplevelsesgalleriet, hvor vi bla. skulle undervise i kunst, livsmestring, gjenbruk og redesign. Et sted folk kunne knytte kontakter, føle seg sett, verdsatt og velkommen. Slike steder trengs. De er viktige i samfunnet og et viktig bidrag til god psykiske helse!

Det er trist å tenke på at siden vi ble kastet ut fra legatgården, har det ikke skjedd noe der. Opplevelsesgalleriet var fylt med sju oliventrær og masse grønne planter. Nå er sikkert alt dødt og ødelagt. Men tristest er det, at vi ikke fikk vist hvor fint det kunne blitt, og hvor mye det kunne betydd for folk.

Jeg har fortsatt å sende brev, nå til stortingspresidenten. Han har skrevet om sine utfordringer og hvor høyt han elsker Norge. Han er veldig opptatt av å bekjempe politikerhets. Adferden vi blir utsatt for skaper politikerforakt. Folk blir redde og mister tilliten til de folkevalgte. Jeg tenkte at siden han selv hadde blitt utsatt for løgn og destruktiv adferd, ville han kunne være i stand til å forstå oss og hjelpe. Ingen skal måtte godta å bli behandlet på den måten vi blir behandlet på, i Norge i 2022. Men heller ikke her, fikk jeg noe svar.

Vi må kunne forvente et minimum av psykologisk kompetanse, fra folkevalgte i et kommunestyre eller på stortinget. Man må være i stand til å forstå at hvis noen utsetter noen for et slikt press som vi er utsatt for, kan det få fatale følger. Hvis man likevel ikke tørr å stå imot og si ifra, så bør man gi fra seg den folkevalgte plassen til en annen som tør.

Marit og jeg har lang erfaring med å kjempe mot utfordringer. Kulturarbeid er også å kjempe mot ukultur. Vi har vært vant til å tåle store utfordringer, særlig i forhold til økonomi. Hvis man velger å drive en kulturbedrift på privat initiativ, som vår, er som regel drivkraften noe annet enn penger. Men når noen stjeler absolutt alt, så kan vi ikke klare oss, samme hvor mye trening vi har.  Hvis dette hadde rammet noen med mindre erfaring, kunne de tatt livet sitt, uten at noen ble ansvarliggjort for det. Når noen med sin destruktive adferd ødelegger livet til andre, må de ansvarliggjøres.

I juli så vi ingen annen mulighet enn å ta kontakt med NRK. Nyhetsredaktøren for kultur responderte veldig raskt på vårt rop om hjelp. Hun ga oss tro på at de ville og var i stand til å sette seg inn i saken vår. Hun fortalte at hun hadde erfaring og kompetanse fra Me Too og tunge saker. Men hun var på vei inn i ferie. Vi avtalte at vi skulle få et møte, etter ferien. Da vi tok kontakt igjen etter ferien, fikk vi bare tilbud om et telefonmøte med en reporter. Det virket som om noe hadde skjedd siden sist.  Vi understreket at saken var så krevende at vi trengte et fysisk møte, for å få lagt frem saken vår med dokumentasjon og bevis. Det endte med at redaktøren sluttet å kommunisere. Jeg sendte e-post til kringkastingssjefen og formidlet dette. Jeg fikk da svar fra en annen leder, som sa at han svarte på vegne av NRK. Han sa at de hadde vurdert saken og bestemt seg for ikke å gå videre med den. Dette svaret burde dere ha fått mye tidligere, skrev han. Det beklaget han videre, før han ønsket oss alt godt. Jeg forsto ikke hvordan de kunne avvise saken på den måten, uten at vi hadde gått igjennom den og bevisene i et møte. Først da ville de ha et grunnlag å vurdere på. Jeg sendte e-post tilbake, hvor jeg henviste til NRK plakaten § 28, som jeg mener at de har brutt: § 28 NRK har som oppgave å avdekke kritikkverdige forhold og bidra til å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Det kom ikke noe mer fra NRK. Hvor skal man rope, og hva er løsningsordet? Dette var NRK, hva nå?

Følelsen av maktesløshet var enorm. Det var som om alle beskyttet hverandre. At vi ikke hadde noen verdi eller rettigheter. Det føltes som å være satt tilbake til 1700 tallet, hvor folket bare måtte adlyde.

Hvor lenge og hvor høyt skal man måtte rope for å bli hørt? Hva kreves av evner og kunnskap fra et offer for å kunne nå frem? Mange i politisk ledelse sier at det er viktig og riktig å si ifra, når noen misbruker sin stilling. Vi trenger et varslingsombud, som tar varsleren på alvor.

NRK skriver i varslingssaken fra forsvaret, om forsvarssjef Eirik Kristoffersen:
Sammen med tidligere forsvarsminister Frank Bakke Jensen skrev han i fjor at «diskriminering, mobbing og trakassering er en indre fiende som vi må bekjempe, hver dag. Sammen er vi sterkest – det er ikke plass for dem som mobber og trakasserer».

Kaptein og kompanisjef i Garden Simen Berge Størkersen sier i en annen NRK-artikkel:

Noe av problemet her er at i Forsvaret, som i mange andre hierarkiske organisasjoner – la oss si Arbeiderpartiet, er at du er nødt til å være lojal mot organisasjonen eller partiet over tid om du skal nå til topps, sier Størkersen.

Han mener dette ofte fører til dårlig behandling av varsler.

Det gjør at de som sitter på toppen kjenner hverandre godt, både som kollegaer og ofte også som venner. Det gjør det veldig vanskelig for mange sjefer å håndtere saker som omhandler folk de kjenner godt.

Jeg lurer på om det er dette vi er utsatt for. Jeg tror ikke man finner toleranse for denne adferden i noe partiprogram. Dette oppstår, når noen som ikke burde vært politikere eller ledere, likevel får muligheten. Vi trenger politikere som er like opptatt av folket etter valget, som før valget.

Hvis noen kjører over noen i trafikken, så blir de fratatt retten til å kjøre. Hvis noen ser en påkjørsel skje og lar være å gjøre noe eller å si ifra, så kan de bli straffet. «Beklager, jeg har ikke tid eller mulighet.», holder ikke når noen ligger i grøfta og blør.

Hvis vi godtar denne adferden, har vi mistet noe av det viktigste i samfunnets fundament. Alle har vi samme verdi og alle har vi et ansvar.

Vi aksepterer ikke å bli behandlet på denne måten og det bør ingen andre heller. Vi må stå frem mot de som ødelegger samfunnet.  Dronning Sonja sa for litt siden, at vi må verne om demokratiet hver dag.

Vi må også kjempe for ytringsfriheten. Jeg mener at de folkevalgte som utnytter sin posisjon til egen vinning og ikke til det beste for folket, bør byttes ut. Vi trenger folk med kjærlighet, ærlighet og integritet. Folk som er villig til å kjempe for at alle skal ha det bra.

Hvem er jeg som sier dette. Jeg er et offer som uforskyldt har mistet alt, men nekter å gi opp! Jeg har tro på at det nytter å kjempe for fremtiden. Vi har alle en plikt til å ta vårt ansvar ut ifra våre forutsetninger. Dette gjelder ikke bare oss, men generasjonene som kommer etter oss.

Vi har ingenting å skjule, men selvsagt føles belastningen enorm ved å blottlegge seg slik på Facebook. Men vi fant ingen annen mulighet og, tro meg, vi har prøvd. Vi kan ikke vente lenger.

 Vi føler også på de som har strukket ut ei hånd. De som har bidratt og bidrar på forskjellige måter, slik at vi har kunnet stå i kampen. Vi hadde ikke tenkt i vår villeste fantasi at dette skulle ta så lang tid. Det er fortsatt kjempetøft økonomisk. Vi har ikke klart å gjøre opp for oss i forhold til bankavtaler og andre utestående fordringer. Det er i seg selv en stor påkjenning, fordi vi ønsker å gjøre opp for oss. Betalingsanmerkningene vil, selvsagt, være med på å gjøre det vanskelig for oss fremover. Jeg er en person som er vant til å bære min egen ryggsekk og kjempe for det jeg har tro på, men nå vil jeg takke for dere som har vist godhet og bidratt ovenfor oss. Dere som ikke snudde dere bort, men var og er der fortsatt. Uten dere hadde det ikke gått. 

Det tøffeste har likevel vært å gå fra å være en ønsket og verdsatt kulturressurs, gjennom 30 år på Hedmarken, til å bli kastet ut og tråkket på. Vi føler vi blir behandlet som kriminelle.

Jeg tenker på det Marit fortalte fra møtet med Anita Ihle Steen. Hun hadde sagt til henne; Vi vet hvilken ressurs dere er, og dere vil få det godt her i Ringsaker.

På kunstinstallasjonene jeg har laget ved innkjøringen til legatgården, hadde Marit sirlig malt ordene, En god opplevelse. Vi har fått mange tilbakemeldinger på disse. De minte folk på å kjenne etter og være takknemlig for den gode opplevelsen de hadde fått.  Styret valgte å male over dette åndsverket, etter at vi ble kastet ut. De kunne flyttet installasjonene, men valgte isteden å krystallisere sin destruktive adferd, ved å male over. De fjernet også den malte glass-installasjonen med vi + dere = videre. Og siden har de ikke tatt kontakt.

Det er mye snakk om mental helse og at folk sliter mer enn før. Vi trenger møteplasser. Steder drevet av folk med kjærlighet til folk. Vi trenger ikke politikere som distanserer seg og mister kontakten til folket, og nærer sin egen vinning!

Jeg håper at vi snart blir hørt av noen med handlekraft til å hjelpe. Om det er Kongen eller noen andre med makt og hjerte på rette sted, med et øre til å høre og vilje til å gjøre noe med dette. Slik at vi kan få erstatning og oppreisning. Slik at vi kan fortsette det viktige arbeidet vårt et annet sted! For det er et viktig arbeid, og vi er ikke ferdige som kulturarbeidere.

Hvis noen ønsker å være med å bidra slik at vi kan stå i denne kampen, er vi dypt takknemlig for det. Vi er selv avskåret fra å tjene penger. I denne situasjonen må vi bare være fornøyd med at vi klarer å stå oppreist i dette. Kampen er ikke bare for oss, men for at andre ikke skal oppleve det samme.

Hvis du ønsker, er det mulig å vippse støtte til Marit Austerheim på tlf.nr.920 84 502. Alle bidrag hjelper.   

På forhånd takk!

Takk uansett for at du leste dette! Jeg håper at du vil være med på å sette søkelys på saken vår, ved å dele den. Og igjen takk til dere som har vært med og blir med på denne kampen videre, på forskjellige måter. Det betyr så mye!

 vi + dere = videre                      

Med vennlig hilsen John Reidar Austerheim.